Tilgjengelighet i Livsblod
UTSTILLING
3. etasje
27.06.–21.09.2025
Velkommen til utstillingen Livsblod – Edvard Munch. Her finner du informasjon som kan ledsage ditt besøk i utstillingen. Jeg tenker på kuratorarbeid som omsorgsarbeid, og jeg håper dette materialet gir deg det du trenger for å få en meningsfull opplevelse.
Disse nettsidene er ment som en introduksjon til utstillingen for personer med nedsatt mobilitet, blinde og svaksynte, døve og hørselshemmede. Her finner du kart, tilgjengelige beskrivelser av rom og beskrivelser av utvalgte gjenstander og kunstverk.
Vi tar gjerne imot tilbakemeldinger på tilgjengelighetstiltak, slik at vi kan forbedre slike funksjoner i fremtidige utstillinger. Du kan sende dine tilbakemeldinger direkte til utstillingens formidlingsutvikler: nikita.mathias@munchmuseet.no (lenke til e-post).
-
Utstillingshallen i 3. etasje har en takhøyde på åtte meter og et gulvareal på 1095 kvadtratmeter. Utstillingen har åtte tematiserte rom og følger en lineær brukerreise. Rommene har varierende utforming. Rommene inneholder kunstverk, gjenstander og dokumenter på veggene og i glassmontre. Utstillingsrommene har en behagelig belysning av middels styrke, og er utformet med tanke på rullestolbrukere, slik at det er nok plass til å snu seg. Alle verk er plassert i høyder som gjør det mulig å se dem fra rullestol.
Språk/tekster:
Hvert rom inneholder flere utstillingstekster som forteller om rommets overordnede tema. Flere tekster er plassert på vegg og på og ved vitriner, blant annet på paneler som henger på siden av vitrineskapene, som kan løftes opp og leses separat. Hvert objekt er beskrevet med tittel og annen praktisk informasjon. Hver gjenstand og hvert kunstverk kommer med tittel og annen praktisk informasjon. Til mange av gjenstandene er det også forklarende tekster. Alle tekstene er på både norsk og engelsk.
Lyd:
Rommene Sykdom og død, Velvære og turisme, og utgangen har romspesifikke lydeffekter. Sykdom og død har en lydfortelling knyttet til motivet Det syke barn, som kan benyttes ved hjelp av hodetelefoner som er installert ved sittestasjonen. I Velvære og turisme kan man oppleve et åpent lydteppe, og ved utgangen høres lyden av hjertebank.
Sal og lys:
Utstillingsrommet er lyssatt med et lavt lysnivå uten store variasjoner, som ivaretar sårbare verk på papir. Små økninger i belysing er brukt for å markere et naturlig bevegelsesmønster gjennom utstillingsrommene. Utstillingen inneholder ingen blinkende lys.
Sittemuligheter:
Utstillingssalen tilbyr flere ulike varianter av sittemuligheter. Det varierer fra åpen benk, benk med armlener og ryggstøtte, benk med oppreist, høy ryggstøtte, og benk med ulike ergonomiske stillinger som gir besøkende muligheten for å sitte eller ligge.
-
Ved inngangen tar du til venstre, gjennom en smal gang som fører inn i utstillingen. Veggene i denne passasjen er svarte, og belysningen er lav.
Under finner du informasjon om, og beskrivelser av, de ulike rommene i utstillingen og utvalgte verk og objekter fra alle rom.
-
Rombeskrivelse:
Utstillingens første rom er malt rødt, og man møtes av en vegg hvor utstillingstittelen Livsblod er montert med bakgrunnsbelysning. Fra veggens høyre ende kommer en buet tre meter lang benk vinkelrett ut. Ovenfor benken er en åtte meter lang vegg med malerier og utstillingsmonter, med hver sine veggtekster. Ved veggens høyre ende er rommets utstillingstekst.
Utstillingstekst:
Fra Edvard Munchs fødsel i 1863 til hans død i 1944 skjedde det store endringer innen moderne medisin. Menneskers erfaringer med fødsel og død, sykdom, helbredelse og omsorg ble grunnleggende endret. Livsblod viser Munchs kunst sammen med medisinske gjenstander fra hans tid, og inviterer deg til å utforske hans liv og verk i lys av helsevesenets utvikling.
Munch kalte kunsten for sitt «hjerteblod» eller livsblod, en slags medisin som bød på en «sunn utløsning» for både ham selv og publikum. Munch så på seg selv som både pasient og helbreder. Dette selvbildet var dypt forankret i personlige erfaringer. Både Munch og hans nærmeste ble til ulike tider rammet av lungesykdommer, psykisk uro og andre lidelser. I hans familie og omgangskrets av venner og støttespillere var det både leger, sykepleiere og andre omsorgsgivere.
Denne utstillingen inviterer til nye perspektiver på Munchs kunst. Kanskje vil du også oppdage at den vekker nye tanker om hvordan moderne medisin former livene våre.
Maleri av Edvard Munch: På operasjonsbordet, 1902–03
En mann ligger diagonalt på et operasjonsbord med hans hode plassert nedover høyre side av lerretet. Ved mannens bein står en kvinnelig sykepleier med et bekken med blod, blodet ser vi også på operasjonsbordet. Bak bordet sitter tre leger i hvite frakker og observerer scenen fra et hjørne av rommet, mens publikum ser på gjennom et vindu.
Kontekst: Et kirurgisk spetakkel
September 1902: En lege blir tilkalt til et lite hus i kystbyen Åsgårdstrand. Munchs venstre hånd er dekket av blod – en kule har truffet langfingeren. Skuddet ble avfyrt – sannsynligvis av Munch selv – under en krangel med kjæresten Tulla Larsen. Munch blir fraktet til Oslo for å få tatt røntgenbilder og bli operert på Rikshospitalet. Kort tid etterpå begynner han å male På operasjonsbordet, et selvportrett inspirert av den traumatiske og smertefulle hendelsen. I maleriet viser Munch seg selv som sårbar pasient, ivaretatt av ansiktsløse leger og observert av tilskuere. En diakonisse holder en skål med kunstnerens «livsblod». Det renner ut på lerretet og skaper en merkelig, tankevekkende form.
Diakonisse uniform, circa 1900
Uniformen til en diakonisse vises på en utstillingsdukke. Den består av en hvit skjorte med krage under et langt blått skjørt med hvite flekker. Over skjørtet er det festet et hvitt forkle med to store lommer over brystet med sikkerhetsnåler. Hvite ermer, festet med knapper, henger fra skjørtet over albuene. Dukken har også på seg et par svarte strømpebukser.
En hvit sykepleierlue holdes på hodet med en sløyfe-aktig hakestropp. Hetten ble tildelt ved slutten av sykepleierutdanningen og markerte starten som fast ansatt.
Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg. Foto: Ove Kvavik, MunchmuseetRøntgenbilde av Edvard Munchs venstre hånd, 1902
I september 1902 måtte Edvard Munch ta et røntgenbilde av sin venstre hånd etter å ha blitt skutt i langefingeren. I bildet ser vi skjelettet til Munch og skaden som ble påført fingeren hans.
Maleri av Edvard Munch: Sykesal, 1902
Vi befinner oss i et sykehusrom med to sengerrader skilt av en midtgang. I sengene til venstre finner vi tre pasienter, to av pasientene sitter oppreist, med nakken bøyd bakover slik at ansiktene deres er vendt mot taket. Den siste pasienten, som er plassert i forgrunnen, ligger på siden med ansiktet mot oss. Stående i bakgrunnen er det en diakonisse vendt mot sengene til høyre som er tomme.
-
Rombeskrivelse:
Utstillingens andre rom er avlangt og malt i en dunkel brunfarge. I et hjørne står en stol fra Munch-familiens hjem, på en 2,4 m x 2,4 m stor sokkel. I dette rommet er det en 2,7 meter lang buet benk, med armstøtte og integrert magasinlagring. Rommet inneholder også et frittstående utstillingsmonter som er tilpasset rullestolbrukere, med 75 cm mellom gulv og monter. I enden av rommets 16 meter lange venstre vegg er det en utgang fra utstillingen.
Tematekst:
«Sykdom og Galskap og Død var de sorte Englene som sto ved vuggen min.» – Edvard Munch
For Edvard Munch lovet den moderne medisinen å holde sykdommens og dødens «sorte engler» på avstand. Munchs far, Christian, var lege. Kunstnerens bror Andreas studerte også medisin, men døde av lungebetennelse kort tid etter at han ble uteksaminert.
Som ung ble Munch ofte med faren på sykebesøk og observerte ham i arbeidet. Han fulgte aldri i farens fotspor, kanskje fordi hans egen skrantende helse holdt ham borte fra skolebenken i lange perioder. Han studerte imidlertid anatomi som en del av sin kunstneriske utdanning.
Munch-familiens brev og dagbøker er fulle av detaljer om medisinske behandlinger, turer til apoteket, barnepleie og ernæringsråd. Disse dokumentene, sammen med Munchs mange verk, viser at spørsmål om helse og omsorg opptok familien.
Maleri av Edvard Munch: Sykestuen på Helgelandsmoen, 1884
Interiør av en militær sykestue. To sykesenger er plassert diagonalt i forgrunnen. I sengen nede til høyre lener en ung mann seg bakover med beina strukket ut for å hvile sin bandasjerte fot. Ved siden av ham i den andre sengen ligger en mann med beina under dynen, og en kvinne sitter på høyre side av ham. Kvinnen holder øyekontakt med mannen og hennes arm hviler forsiktig på ham. Litt bak kvinnen står en liten jente.
Menneskelig skjelett, 1885–1900
Montert menneskeskjelett på sokkel, brukt til anatomitrening. Skjelettet er lånt fra Teknisk Museum. Anatomikunnskap var svært viktig for både kunstnere og leger. Skjelett som motiv er gjentakende i Munchs kunstnerskap.
Norsk Teknisk Museum. Foto: Ove Kvavik, MunchmuseetEn kurvstol fra Edvard Munchs familiehjem, circa 1860
Kurvstol med putetrekk som har et gult blomstrete mønster. Stolen er et motiv som har blitt avbildet i flere av Munchs verk. Flere i hans familie, blant dem Sofie Munch, Edvard sin søster, har sittet i stolen mens de var syke.
Maleri av Edvard Munch: Andreas Munch studerer anatomi, 1886
Edvard Munchs bror Andreas sitter ved et lite rundt bord i hjørnet av et rom hvor han studerer anatomi. På bordet står det to ulike hodeskaller sammen med masse papirer og bøker. Ved siden av bordet er det et vindu med hvite, gjennomsiktige gardiner.
Maleri av Edvard Munch: Karen Bjølstad etter bronkitt, 1888
Karen Bjølstad var ikke bare Edvard Munchs tante og pleiemor, hun var også kunstner. Her ser hun blek ut mens hun er på bedringens vei etter sykdom, og ser bort fra betrakteren med et fjernt blikk.
-
Rombeskrivelse:
Dette rommet, malt i en grønnbrun farge, inneholder maleriet Det syke barn, og ulike versjoner av det kjente motivet. En 2,8 meter lang buet benk med høy ryggstøtte er plassert foran disse. På enden av benken er det installert hodetelefoner som gir besøkende muligheten til å høre på en lydfortellingen knyttet til Det syke barn. Fra benkens rygg begynner et utstillingsmonter som er tilpasset rullestolbrukere, med 75 cm mellom gulv og monter. Utstillingsmonteret måler 3,4 x 0,55 meter og på hver side henger det tekstplater på 42 x 30 cm. Disse kan plukkes opp og inneholder informasjon om objektene som befinner seg i utstillingsmonteret. Informasjonen står både på norsk og engelsk.
Tematekst:
Edvard Munch var dypt preget av moren og søsterens tidlige død av tuberkulose, og av hans egne erfaringer med bronkitt og lungesykdommer. Dette ser du tydelig i noen av hans mest kjente motiver, som Det syke barn og Døden i sykeværelset. Munchs brutale møte med sykdom og død i ung alder fikk ham til å tvile på om farens medisinske ferdigheter og religiøse tro var nok til å beskytte familien.
Munch opprettholdt personlige forhold til leger gjennom hele livet. Dette ga ham muligheten til å få innpass i hjemmene til syke mennesker og å besøke medisinske institusjoner som observatør.
Her kunne han skisse og male bilder av mennesker som ventet på behandling, leger og sykepleiere, og skildre sorgen og angsten til de pårørende som samlet seg ved dødsleiet. Disse verkene berører oss fordi de viser at sykdom, funksjonshemming og død tross alt er mer universelle erfaringer enn helse.
Maleri av Edvard Munch: Det syke barn, 1885–86
En ung, blek, syk jente sitter oppreist i en seng. Hennes ansikt er malt i profil mot en hvit pute. Den unge piken har langt, rødt hår og en grønn genser. Den andre kvinnen er kledd i mørke klær og sitter med hodet bøyd nedover, mens hun holder den unge piken i hånden.
Kontekst: Syke barn
Det syke barn er et av Edvard Munchs mest kjente motiver. Det er basert på minner om søsteren Sophie Munch, som døde av tuberkulose da hun bare var femten år. Den faktiske modellen for motivet var en jente ved navn Betzy Nilsen, som Munch møtte da han var med faren på sykebesøk. I ulike versjoner av Det syke barn viser Munch oss tuberkulosens mange grusomme symptomer: feber, blekhet, vekttap og blodig hoste.
Foto: Nasjonalmuseet/Børre HøstlandMaleri av Edvard Munch: Døden i sykeværelset, 1893
Sørgende familiemedlemmer står rundt i et lett møblert rom med grønn vegg og oransje gulv. I forgrunnen sitter en ung jente med rødt ansikt og oransje hår i en stol med bøyd rygg og ansiktet vendt bort fra seeren. Bak henne står en kvinne med et konfronterende uttrykk. Ved siden av henne står en mann med ansiktet vendt bort fra betrakteren. I bakgrunnen til høyre står en kvinne ved siden av en kurvstol med ryggen vendt mot oss. Foran stolen står en eldre mann og ber for personen som sitter i stolen. Lengst til venstre i bakgrunnen lener en annen mann armen opp mot dørkarmen.
Maleri av Edvard Munch: Det syke barn I, 1896
Det syke barnet ses på nært hold, med fokus på hodet til den unge jenta som er avbildet i sterke oransje- og gultoner. Ved siden av barnet er et skjelettaktig kvinneansikt avbildet i profil. Kvinnen har mørke, hule øyne og dype rynker i de lilla kinnene.
Blauer Heinrich spytteflasker for tuberkuløse, 1890–1920
En blå eggformet glassflaske som samler og trakter slim. Lengden er 11 cm. Lokket på flasken er lagd av metall.
Norsk Teknisk Museum. Foto: Ove Kvavik, MunchmuseetMaleri av Edvard Munch: Liklukt, 1895
Et sparsomt oransje og grønt rom med kun en enkelseng og et vindu i bakgrunnen. Under dynen ser vi konturen av en menneskekropp. I forgrunnen til høyre står en samling av fem mennesker i nærheten av døren. De har grønne og grå ansikt, og går kledd i mørke klær. Den unge piken nærmest forgrunnen holder seg for nesen i avsky over lukten av den døde kroppen i rommet.
Lyd:
På benken i dette rommet er det plassert hodetelefoner med en lydfortelling om Munchs ulike versjoner av Det syke barn, tilgjengelig på norsk og engelsk. På den ene enden er det to hodetelefoner tilgjengelig for rullestolbrukere.
Her kan du lese manuset til lydfortellingen:
[Forteller:] Det syke barn
[Dype og forsterkede lyder av skraping og rissing, atmosfærisk lydbilde i bakgrunnen som bygger seg opp...]
Hvordan kan man uttrykke og gi mening til smertefulle, traumatiske minner ... som det å miste en søster?
Edvard Munch fant sin egen måte å gjøre det på.
Lerretets overflate blir til såret hud ... [skrapende og rislende lyder henger igjen i bakgrunnen?] merket av kutt og blåmerker.
Sophie Munch var 15 år da hun døde av tuberkulose. Edvard – lillebroren hennes – var 13 år.
Hva gjør en slik opplevelse med deg – hvordan setter den spor, både på overflaten og i dypet av deg?
Munch var i begynnelsen av tjueårene da han malte dette maleriet. Flere år hadde gått etter Sophies død. Kanskje forklarer det alle lagene med maling, de avskrapede flekkene. Etter hvert som tiden går, blekner minnet om hans elskede søster. De siste øyeblikkene hennes blir stadig vanskeligere å huske.
(skrapelyden øker igjen)
Kunstneren opererte på lerretet, skar og skrapte i det, for å prøve å gjenopplive minnet om henne.
Kanskje var det derfor han trengte en annen syk pike, Betzy Nilssen, som modell for dette maleriet. Fordi han ikke lenger helt kunne se for seg Sophie som en levende person. Det
syke barn er både Sophie – Munchs bleknede minne om henne – og Betzy. Men mest av alt er Det syke barn et arr som aldri blekner.
Kjenner du det?
-
Rombeskrivelse:
Dette rommet har lyseblå vegger og en buet benk på 2,7 meter, som har armstøtte og integrert magasinlagring. Benken fortsetter ut i et bord hvor en vev er utstilt som et taktilt utstillingselement. Rommet inneholder også et frittstående utstillingsmonter som er tilpasset rullestolbrukere, med 75 cm mellom gulv og monter.
Tematekst:
Edvard Munch mente at både han og søsknene hadde arvet farens melankolske og nervøse sinnelag. I Munchs kunst blir både menn og kvinner på ulike måter rammet av melankoli, det vi i dag ville kalle depresjon eller nedstemthet. Melankolske (og «hysteriske») kvinner blir ofte framstilt på institusjoner, som figurer som vekker medlidenhet og sympati. Melankolske menn, derimot, vises gjerne i tankefulle tilstander forbundet med kunstnerisk geni.
Denne kjønnsdelingen speilet og forsterket fordommer i samfunnet for øvrig. Personer som nektet å innordne seg kunne bli sendt til asyl og mishandlet. Andre omtalte derimot asylet som et kjærkomment tilfluktssted. Laura Munch, kunstnerens søster, reiste inn og ut av psykiatriske institusjoner store deler av sitt voksne liv.
Edvard Munch møtte flere psykiatere i Paris på 1890-tallet. Noen av dem samlet på kunst som pasientene laget. De ga Munch tilgang til sykehus, noe som gjorde det mulig for ham å utvikle et kunstnerisk språk for framstillingen av mentale lidelser. Han skildret menneskers emosjonelle smerte med både nysgjerrighet og empati.
Maleri av Edvard Munch: Kvinner på hospitalet, 1897
Fire kvinner i et tomt rom med en enkel blå vegg i bakgrunnen. Kvinnen nærmest forgrunnen er helt naken og ses i profil gående mot venstre. Bak henne står to halvnakne kvinner som ser bort fra betrakteren. Til slutt står en halvnaken kvinne med ryggen mot maleriets høyre kant.
Maleri av Edvard Munch: Melankoli, 1900–01
En kvinne i mørke klær sitter i midten av et oransjefarget rom. I forgrunnen rett ved kvinnen er det et rundt rødt bord som har en blomst i en potte som dekorasjon. Bak kvinnen er det et åpent vindu som har utsikt mot sjøen.
Maleri av Edvard Munch: Arv, 1897–99
En kvinne med rødlig ansikt holder et lommetørkle opp mot munnen. Hun sitter oppreist på en benk og vender blikket ned mot sitt nakne, tynne spedbarn. Barnet ligger oppå et hvitt teppe med hele kroppen eksponert, noe som tydeliggjør de røde prikkene på barnets bryst.
Modell i voks av en tunge med syfilitisk lesjon, lagt av Jules Baretta, 1800-tallet
En naturtro anatomisk modell av nedre del av et ansikt, fra Saint Louis-Hopital i Paris. Tungen stikker ut av munnen. På tungen kan man se sår som er symptomer på syfilis.
Musée des Moulages, Hôpital Saint-Louis, AP-HP. Foto: Ove Kvavik, MunchmuseetTresnitt trykt i farger av Edvard Munch: Aften. Melankoli I, 1896
En mann sitter ved kysten, oppå steiner, i profil mot venstre. Han sitter bøyd i ryggen, og holder hodet oppe ved å bruke venstre hånd som støtte. I bakgrunnen er det sjø, steiner, fjell og et hvitt hus.
-
Rombeskrivelse:
Utstillingsrommet er malt i en lys blågrå farge. Ved inngangen til salen på høyre side står en gammel kuvøse plassert oppå et lite platå med en høyde på 20 cm. Rett ved kuvøsen finner man en buet benk, uten armlener og ryggstøtte, med en lengde på 1,15 m. I midten av rommet står det to buede utstillingsmontre vendt mot hverandre, disse er tilpasset rullestolbrukere. På enden av utstillingsmonteret er det en buet benk på 1,91 m. På venstre side av inngangen står det et utstillingsmonter med en høyde på 1,3 m.
Tematekst:
Edvard Munch levde i en tid med en rivende teknologisk utvikling. Framveksten av skipsfart og utbyggingen av jernbanen gjorde det mulig for ham å reise over hele Europa for å bygge sitt renommé som kunstner. Men det gjorde også at sykdommer som tuberkulose og influensa kunne spre seg lengre og raskere enn før.
Teknologier som røntgenfotografi og kraftige mikroskoper gjorde det mulig å se kroppen på nye måter, også på cellenivå. Munch var fascinert av røntgen- og mikroskopbilder. Hadde han levd litt lenger, ville han utvilsomt blitt begeistret for bildene produsert med dagens teknologi, som ultralyd og magnetisk resonanstomografi (MR).
Som ung mann var Munch en del av Kristianiabohemen, en gruppe kunstnere og forfattere i Oslo som fremmet ideen om fri kjærlighet. Bevegelser som disse dro nytte av moderne prevensjonsteknologi, som ga folk økt frihet når det gjaldt egen seksuell og reproduktiv helse. Men prevensjon ble også brukt av eugenikkbevegelsen som et politisk verktøy for å bremse «uønsket» befolkningsvekst.
Kuvøse, circa 1890
En kuvøse laget av mørkt beiset tre står på et stativ av svartbeiset tre som har utskjæringer i dekorative bølger. I lokket er det en glassplate som gjør at du kan se inn i kuvøsen.
Norsk Teknisk Museum. Foto: Ove Kvavik, MunchmuseetMaleri av Edvard Munch: Selvportrett i spanskesyken, 1919
Edvard Munch, kledd i pysj og morgenkåpe, sitter i en kurvstol. Stolen er gul, og Munch sitter med et rødt og grønt teppe i fanget. Han befinner seg i et soverom og en uoppredd seng kan ses i bakgrunnen.
Kontekst: Syke selvportretter
Tidlig i karrieren ble Edvard Munch kjent som en kunstner som malte sykdom. Fram til rundt 1900 skildret han imidlertid stort sett andres helseproblemer. Dette endret seg drastisk da han nærmet seg middelalderen, og spesielt etter håndoperasjonen i 1902. Fra nå av framstilte han stadig oftere seg selv som syk mann. Munch utførte ofte disse nye selvportrettene på store lerreter med livlige farger og dristige, uttrykksfulle penselstrøk. Verkene bød på dramatiske kontraster mellom sykdom og helse.
Håndkolorert litografi av Edvard Munch: Madonna, 1895
En mørkhåret dame står naken med høyre hånd i håret og venstre hånd bak ryggen. Bak hodet har hun en rødfarget lue som ligner en glorie. Hun er innrammet av en rødfarget dekorativ bord, hvor et foster og sædceller inngår som del av dekorasjonen.
Kontekst: Sex og reproduksjon
Rundt 1900 laget Edvard Munch flere verk som skildret kvinner og menn sammen med svevende spermier og fostre. I Madonna, et av hans mest populære og hyppigst reproduserte trykk, kan kvinnen tolkes som om hun opplever orgasme, som en hellig morsfigur eller til og med som et lik. Døden og kvinnen viser en kvinne som danser med døden. Disse verkene knyttet sex og nytelse til sine potensielt tragiske konsekvenser, på samme måte som debatter om reproduksjon, prevensjon og abort ble mer politiske.
Maleri av Edvard Munch: Pleiemødre i lagmannsretten (også kjent som Englemakersker), 1902
I en rettssal sitter flere menn og snakker og peker mot fem damer som står på tiltalebenken. De er pleiemødre anklaget for å ha tatt til seg barn født utenfor ekteskap mot en sum, for så å forsømme barnet til det dør. En stor folkemengde følger forhandlingene fra tilhørerbenken.
Sanitær helsesvamp, 1920
En gammel sanitærsvamp med tilhørende etui i metall. Etuiet er gult og slitt, og er dekorert med røde kryss, en rød sirkelramme, og på lokket står «Sanitary Health Sponge» i gotisk skrift.
Kontekst: Eugenikk
Den pseudovitenskapelige læren om eugenikk ble mye diskutert og bredt akseptert tidlig på 1900-tallet. Man blandet genetikk og rasepolitikk, og jobbet for å «rense» menneskeheten gjennom selektiv avl, ved å hindre dem som ble sett på som «uønskede» i å få barn. I mange land ble eugenikk offisiell politikk, mest kjent i Nazi-Tyskland. Viktige personer som Marie Stopes, som var en forkjemper for kvinners rettigheter og seksualundervisning, gikk samtidig inn for prevensjon og til og med sterilisering av «uegnede» eller «rasemessig syke». Katti Anker Møller her i Norge og Margaret Sanger i USA hadde lignende, sammensatte synspunkter. Disse tankene preget også markedsføringen av prevensjonsmidler på 1920- og 30-tallet. Selv om eugenikk i dag er diskreditert som vitenskap, ser vi fortsatt spor etter tenkningen.
Privat samling. Foto: Ove Kvavik, Munchmuseet -
Rombeskrivelse:
Utstillingssalen er malt i en lys gulfarge og befinner seg bak en horisontal vegg som gir besøkende to mulige innganger på 2,6 meter. På baksiden av denne står det en vannrett vegg som inneholder både vitrineskap og malerier. Mot utgangen av rommet befinner det seg enda en vannrett vegg som står langs utstillingssalens vegger. På fremsiden henger det totalt seks verk, samt et rektangulært vindu. På baksiden intill veggen har besøkende muligheten til å sitte eller ligge på en utforskende ergonomisk benk. I enden av rommet er det en korridor med en bredde på 3,1 meter som fører besøkende inn i det siste utstillingsrommet.
Tematekst:
Munch hadde en livslang fascinasjon for storbyenes utskeielser og overflod. I mange år drakk han tungt, noe som forverret de helseproblemene han allerede hadde. Når han følte at nervene var i ferd med å kollapse, søkte han tilflukt i kystbyer, spa og sanatorier hvor han kunne lade batteriene og komme i form igjen. På disse stedene kunne han suge til seg sollyset og puste inn frisk sjø- eller fjelluft. Men feriestedene hadde noen ganger sine egne «usunne» fristelser. Da Munch reiste til den franske rivieraen, på jakt etter et varmere klima, kjente han ganske snart en dragning mot barene og rulettbordene i Monte Carlo.
Maleri av Edvard Munch: Stilleben med tomater, purre og kasseroller, 1926–30
Et fat med tomater og purre ligger på en kjøkkenbenk. En tresleiv, to kasseroller og en liten gryte ligger spredt rundt omkring fatet. I bakgrunnen ser man en vegg med stripet tapet, og to halvsirklede vinduer.
Kontekst: Vegetarianeren Munch
Da Edvard Munch var i Berlin rundt 1900, var byens vegetarrestauranter en del av Tysklands «lebensreform»-bevegelse. Lebensreform var en reaksjon på industrialisering og urbane utfordringer, og fremmet en «tilbake til naturen»-holdning som inkluderte et vegetarisk kosthold uten alkohol og tobakk, mosjon, nudisme og nye former for spiritualitet. I den siste delen av sitt liv var Munch praktisk talt vegetarianer. Han spiste hovedsakelig plantebasert mat, fisk og svært lite kjøtt. En av tegningene hans knytter kjøttspising til dyremishandling. Han ertet vennene som i likhet med ham sluttet seg til denne livsstilen: «Som medlem av sekten vegetarianerne sier jeg: Omvend deg! fra kannibalismen – spis ikke dine onkler, tanter og små kusiner... men spis, som lammet, liljer, liljekonvall og gress.» Her knytter Munch vegetarisme til kroppslig og åndelig renhet.
Maleri av Edvard Munch: Nakne figurer og sol, 1924–25
Elleve nakne mennesker sitter, ligger og står, mens en liten rød sol skinner over kroppene deres. Man kan se trær i bakgrunnen. Figurene er malt i en løs stil, og glir nesten inn i landskapet som er malt med buede penselstrøk.
Maleri av Edvard Munch: Ved ruletten i Monte Carlo, 1892
I et kasino står en folkemengde samlet rundt et rulettbord. Mennene er kledd i dresser, og noen damer har på hatter med fjær og slør. Over bordet henger en grønn lampe, som lyssetter motivet. Noen lener seg over bordet for å plassere sjetongene sine, mens andre står og skriver på lapper.
Maleri av Edvard Munch: Fra Kristiania-bohemen, 1907?
Fire menn sitter rundt et bord i en røykfylt bar. De er kledd i dress og frakker, og mannen fremst til høyre i motivet har på en bowlerhatt. På bordet står flere flasker og glass med alkohol. I bakgrunnen står flere diffuse figurer.
Publikasjon av R.E. Moore: Helse, styrke, skjønnhet, 1923
En gammel pamflett i gulnet papir. I coverbildet, som er svarthvitt, er en naken mann avbildet fra siden, med et lendeklede hengende fra midjen. Over fotografiet står overskriften «Gesundheit, kraft, schönheit». Forfatteren og forlaget blir nevnt under bildet. Disse er innrammet av en bord bestående av tre striper.
Lyd:
Et lydlandskap spiller gjennom utstillingsrommet, som består av illustrerende lyder, uten noen beskrivende stemmer.
Beskrivelse av lyden:
Man hører lyden av vann som drypper, og noen som vasker og skrubber hud. En elektronisk xylofon begynner å spille. Lydene stilner, før man hører noen som kutter på et skjærebrett og presser saften ut av noe. Dette fases over i udefinert prating. Noen trekker opp en sveiv, og man hører mynter som faller ned i en beholder. Kort stokkes og man hører lyden av at de blafrer mot hverandre før de deles ut. Sjetonger klinker mot hverandre. En luke stenges. Den elektroniske xylofonen markerer en overgang hvor lydene stilner ut og erstattes av vind som blåser og noen som går på knirkende mark. Grener knekker under føtter, og man hører lyden av kram snø. Lydene faser over i barn som prater udefinert, og bølger som treffer kysten. Xylofonlyden markerer en overgang, før man hører susing og et damplokomotiv som begynner å kjøre rolig før det går opp i tempo. Toget dempes før det fases ut, mens lyden av sikader, gresshopper, frosker og vindsus overtar. Insektlydene går over i vann som drypper, vasking og skrubbing, mens xylofonen spiller.
-
Rombeskrivelse:
De to siste tematiske delene av utstillingen er adskilt av et kryss mellom en lengre og en kortere vegg i midten av et større rom. Den høyre halvdelen av dette området er rom 7, og er malt i en matt lysebrun farge. Det er ingen sitteplasser i denne delen.
Tematekst:
Mot slutten av 1889 fikk Edvard Munch, som da studerte kunst i Paris, vite at faren hans var død. Overveldet av sorg begynte han å tvile på om han kunne fortsette «med dette elendige legemet – med dette sølt med medisin.» Den viktigste legeskikkelsen i livet hans – faren – var borte. Men han ble snart kjent med andre leger, som nære venner og kunstneriske støttespillere.
Mange leger kjøpte kunst av Munch, og han sørget noen ganger for å betale for helsetjenester med kunst i stedet for penger. Ved å eie et verk av Munch viste disse mennene innen moderne medisin at de hadde god smak. Vel så engasjert var de i Munchs kropp. De ga ham helseråd og sørget noen ganger for å gi ham tilgang til helsetjenester. Disse «store» legene var opptatt av å holde Munch i live og ved god helse, slik at han kunne fortsette å skape «stor» kunst.
Maleri av Edvard Munch: Natt i Saint-Cloud, 1890
Et mørklagt rom, der det eneste lyset kommer fra et vindu, hvor måneskinnet kaster en skygge innover rommet. En mann i silhuett sitter ved vinduet, lener seg på albuen og ser ut. Han sitter på en sofa som går fra vinduet og langs veggen. Foran vinduet henger en lampe, som er slukket. Et rundt bord kan skimtes på høyre side av rommet, men kuttes halvveis av maleriet.
Maleri av Edvard Munch: Lucien Dedichen og Jappe Nilssen, 1925–26
To elegant kledde middelaldrende menn er avbildet i en stue med en lenestol og et rundt bord. På veggene bak dem henger fire malerier, og bordet er dekket med bøker. Den stående mannen til venstre er et portrett av Lucien Dedichen, Edvard Munchs lege og venn. Han er skallet og står med hendene i lommene mens han ser ned på den mørkhårede mannen som sitter i stolen til høyre. Det er Jappe Nilssen, en forfatter og kunsthistoriker som nettopp hadde fått diagnosen dødelig sykdom.
Collage med litografi, akvarell og kull av Edvard Munch: Anatomiprofessor Kristian Schreiner, 1928–32
Motivet er en collage av fire sammenlimte papirark, med synlige forskyvninger der kantene møtes. Professor Kristian Schreiner, som var legen til Edvard Munch, står i lang, svart frakk i et blåmalt likhus på sykehuset. Et vindu skimtes høyt oppe på veggen i bakgrunnen. Skyggen dekker halve ansiktet til mannen, og i hendene holder han et menneskehode. Foran ham under vinduet ligger to lik på disseksjonsbordet. Liket foran ham har fått venstre ben amputert ved hoften og høyre ben kappet av ved kneet.
Edvard Munchs dødsmaske, 01.02.1944
En gipsmaske av Edvard Munch kort tid etter hans død i 1944.
«Vibrafon» høreapparat, 1923–40
Et lite etui i lær, foret med et hvitt silkestoff hvor det står «European Vibraphone Co. Triumph House, 189-181, Regent St. London, W». I bunnen av boksen ligger en indigofarget velurpute, hvor et høreapparat i sølv ligger. Den er inngravert med «8448». Høreapparatet tilhørte Edvard Munchs søster, Inger Munch.
Norsk Teknisk Museum. Foto: Ove Kvavik, Munchmuseet -
Rombeskrivelse:
Temaet Omsorg finnes på venstre side av rommet og er også malt i en lys brun farge. Ut fra den skrå lange veggen står et utstillingsmonter med en høyde på 0,97 meter som er tilpasset for å være synlig for rollestolbrukere. I midten av rommet befinner det seg en buet benk som er 1,9 meter lang. En 2,5 meter bred utgang fører besøkende ut av utstillingen.
Tematekst:
Høsten 1908 fikk Edvard Munch en helsekrise. Alkohol økte paranoiaen, deler av kroppen ble lammet, og han begynte å hallusinere. Vennene hans rådet ham til å ta en pause. Han la seg inn på en privat nerveklinikk i København, der han i syv måneder fikk hvile, nålebad, massasje og elektroterapi hos doktor Daniel Jacobson. Klinikkens personale oppfordret ham til å fortsette å lage kunst under sitt opphold.
De fleste pleiere på klinikken var kvinner. Mange av dem var utdannede sykepleiere som gjorde karriere i det mannsdominerte medisinfaget. Noen ganger i sine daglige praktiske oppgaver, som inkluderte nærkontakt med pasientene, havnet de i ubehagelige eller farlige situasjoner. Under behandlingen tok Munch mange bilder av personalet, som antydet pleien som en kompleks opplevelse for både pasienten og pleieren.
Munch forlot etter hvert klinikken med en ny forståelse av behovet for å hvile og lade opp når han følte seg syk. I løpet av Munchs livstid flyttet omsorgsarbeidet seg fra hjemmet til sykehuset – fra det private til det offentlige. Til tross for sine mange utfordringer er omsorg livsblodet i ethvert samfunn og fellesskap. Enten omsorgen gis på tomannshånd eller av en institusjon, forandrer den livene våre.
Maleri av Edvard Munch: Sykepleiersker med laken, 1909
To kvinner i hvite sykepleieruniformer står i et rom med gule vegger. Begge har oppsatt brunt hår. Kvinnen til høyre i maleriet står og strekker ut et laken. Foran dem henger flere laken. De ser mot noe til høyre, som er utenfor motivet.
Maleri av Edvard Munch: Mann og kvinne ved vindu med potteblomster, 1908–11
En mann står til venstre i motivet og stumper en røyk. Han er ikledd en mørk blå dress og frakk. Ved hans høyre side står en kvinne i hvit kjole, med blått belte i livet. Hun er rød i ansiktet og ser rett mot betrakteren. De står foran et vindu, og en mørk nattehimmel kan ses utenfor. I vinduskarmen står to dekorerte blomsterpotter med rosa blomster i.
Fotografi tatt av Edvard Munch: Sykepleier på klinikken, København, 1908–09
En kvinne sitter modell i en stol med hendene i fanget, iført en lang hvit kjole med et belte i midjen. Håret er oppsatt, og hun ser bort fra kameraet. I bakgrunnen ser man Munchs atelier, med et maleri på veggen og ett stående på et staffeli.
Tegning i blekk av Edvard Munch: Munch på Dr. Jacobsons klinikk, 1908–09
Edvard Munch lener seg tilbake i en stol på Dr. Daniel Jacobsons klinikk. Dr. Jacobson står over ham og undersøker pannen hans med den ene hånden. En sykepleier står i nærheten. Tegningen viser Munch i ferd med å motta elektrosjokkbehandling. Over motivet står en tekst i Munchs håndskrift: «Professor Jacobson elektriserer den berømte Maler Munch og bringer mannlig positiv og kvinnelig negativ Kraft inn i hans skjøre Hjerne».
Maleri av Edvard Munch: Daniel Jacobson, 1908–09
Professor Daniel Jacobson står oppstilt i et gult værelse, med en rød gardin på sin høyre side. Han er iført en brun dress, med et blått tørkle i halsen og en gullenke i vestelommen. Han står med hendene på hoftene og skyver klaffene på jakken bakover. Rommet er lyssatt forfra, og kaster er kraftig svart skygge bak Jacobson.
-
Utgangen til utstillingen er en smal korridor som er malt i rødt, den samme fargen som ble brukt i introduksjonsseksjonen. Lyden av et bankende hjerte kan høres når du passerer gjennom utgangen.
Hva synes du?
Likte du utstillingen Livsblod – Edvard Munch? Dine tilbakemeldinger er avgjørende for at vi skal kunne fortsette å produsere best mulige utstillinger og opplevelser. Ta deg gjerne tid, ca. ett minutt, til å fylle ut publikumsundersøkelsen vår.